26. februar 2024

Er vi simulert? Flere anerkjente fysikere og matematikere synes det virker sannsynlig at vi lever i et slags dataspill. Jepp, du leste riktig.

Hentet: NRK  Original-hele:

https://www.nrk.no/trondelag/xl/er-verden-var-egentlig-et-dataspill_-dette-sier-fysiker-inga-strumke-om-simulering-1.16401549

Er vi simulert?

Flere anerkjente fysikere og matematikere synes det virker sannsynlig at vi lever i et slags dataspill. Jepp, du leste riktig.

Hva er du laga av? Et spørsmål som har mange svar, avhengig av skala, perspektiv og grad av nøyaktighet.

Kjøtt og blod. Oksygen, karbon og hydrogen. Partikler.

Alle disse svarene er riktige, på sitt vis. Eller er de egentlig det?

Noen tror bestanddelene våre er langt mindre håndfaste, og at vi kun består av to ting. Eller to tall, strengt tatt.

Nuller og enere.

At vi er digitale bevisstheter i en høyerestående sivilisasjons simulering. Karakterer i noen andres dataspill. Tall i en kode.

At vi egentlig ikke finnes, ikke på ordentlig.

Illustrasjon av tall

– MEN KOM IGJEN, DA!

Hvem er så disse noen? Den samme gjengen som tror Jorda er flat?

Neida. Her snakker vi om anerkjente fysikere, matematikere, filosofer. Pluss masse folk på TikTok og Instagram selvfølgelig, der de peker på ulike “bevis” for feil i simuleringen, som oftest kan forklares av optiske illusjoner eller tilfeldigheter:

 

I rettferdighetens navn bør det nevnes at de færreste konkluderer bastant med at vi lever i ei datasimulering. De argumenterer for at det er en reell mulighet, enkelte går så langt som å si at det er overveiende sannsynlig.

Neil deGrasse Tyson, astrofysiker og verdens mest kjente vitenskapsformidler, tror det er omtrent 50 prosent sjanse for at vi bare er data.

Elon Musk, derimot, tror sjansen for at han selv og resten av menneskeheten lever i en fysisk virkelighet, er én til en milliard. Og selv om han ikke har en astrofysikers tyngde, og strengt tatt sier masse som ikke nødvendigvis virker superfornuftig, har han svært mange menneskers øre, noe som gjør hans syn på saken verdt å nevne.

Uansett hva Tyson og Musk måtte mene om menneskehetens virkelighetsgrad, er sjansen for at du reagerte som meg første gang du fikk høre at noen faktisk mener at vi befinner oss i ei simulering, sikkert ganske stor:

Greit, jeg hører du sier det, og det er helt sikkert et interessant tankespinn, MEN KOM IGJEN DA, SELVFØLGELIG LEVER VI IKKE I EI DATASIMULERING, SKJØNNER DU IKKE HVOR SJUKT SPEISA DEN HYPOTESEN FAKTISK ER? HERREGUD!

Eventuelt en variant av denne reaksjonen.

Tror du vi lever i en simulert verden?

   

Nå skulle jeg gjerne sagt at jeg, som vitenskapsjournalist i NRK, tar alle hypoteser på alvor, men det gjør jeg ikke. Langt ifra. Og før du kritiserer meg for det, ber jeg deg lese deg opp på hypotesen om at verden styres av menneskeutkledde reptiler fra verdensrommet.

MEN – simuleringshypotesen virka, på tross av sin kontraintuitive natur, å ha et eller annet for seg. Om den ikke nødvendigvis stemmer, er det likevel interessant å finne ut hvorfor såpass mange smarte folk virker å ha brukt tid på den.

God nok grunn til å lese seg opp, og å prate med folk med peiling.

Midjourney sin kunstige intelligens prøver å legge frem et klart bevis på at vi lever i et simulert univers der mennesker bare er karakterer i en datagenerert verden.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/SIGURD STEINUM/NRK

Huler og sommerfugler

Idéen om at vi ikke nødvendigvis lever i den virkeligheten vi tror vi lever i, er langt fra ny. For omtrent 2300 år siden skrev to filosofer – Platon og Zhuang Zhou – hver sin fortelling om temaet.

Platons historie – hulelignelsa – handler om mennesker som hele livet har vært fanga i ei hule. Alt de ser inne i hula si er skyggene av alt som befinner seg på utsida. For dem er skyggene den eneste virkeligheten de kjenner.

Zhuang Zhous fortelling – sommerfugldrømmen – handler om en mann som drømmer at han er en sommerfugl. Men når han våkner fra drømmen, vet han ikke om han er en mann som har drømt at han er en sommerfugl, eller om han nå er en sommerfugl som drømmer at han er en mann.

Illustrasjon av sommerfugl

Siden den gang har mang en filosof, både av det profesjonelle og uprofesjonelle slaget, tenkt og ytra så mangt når det gjelder vår virkelighets virkelighetsgrad. Og den svenske filosofen Nick Bostrom, i høyeste grad profesjonell, kom i 2003 med noen tanker og ytringer som har fått særlig mye oppmerksomhet.

Simuleringsargumentet.

Bostrum sier i Are you living in a computer simulation? at minst én av følgende tre påstander må være sanne:

  • Så å si alle sivilisasjoner dør ut før de blir teknologisk avanserte nok til å simulere sine egne forfedre.
  • Så å si ingen sivilisasjoner har interesse av å simulere sine egne forfedre.
  • Vi lever med stor sikkerhet i ei simulering.

Med andre ord – enten kan vi ikke simulere, eller så vil vi ikke simulere, eller så er vi simulerte.

Den kunstige intelligensen Midjourney seg for seg sivilisasjonen som simulerer mennesker.
Midjourney ser for seg sivilisasjonen som simulerer mennesker.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/SIGURD STEINUM/NRK

Når en ikke-troende må tippe

På tide å introdusere den første av mine to gode hjelpere i denne saken. Inga Strümke har en doktorgrad i partikkelfysikk, og forsker nå på kunstig intelligens ved NTNU. Hun har vunnet formidlingspris, er en ettertrakta foredragsholder og podkast-/radiogjest, og er rett og slett ei lynskarp dame.

Noen måneder etter at praten du straks skal få lese om utspiller seg, gir hun ut boka Maskiner som tenker, som etter hvert gjør at hun kan føye bestselgende forfatter og brageprisvinner til merittlista.

– Tror du vi lever i ei simulering?

– Det er lite tilfredsstillende å tro. Grunnen til at jeg driver med realfag er at jeg da ikke trenger å tro på noe.

– Joda, men sett deg selv i en situasjon der du blir tvunget til å velge det ene eller det andre alternativet. Simulering eller ikke simulering?

– Jeg hadde tippa simulering.

Selv om tippinga ble utført under press, er det uansett åpenbart at Inga mener det er minst like sannsynlig at vi – ja, det inkluderer deg også – rett og slett er en del av et dataprogram, som at vi ikke er det.

FOTO: ERLEND LÅNKE SOLBU/NRK

Det er vanskeligere å forkaste en hypotese på lett hånlig vis når du sitter ansikt til ansikt med et glupt menneske som har brukt store deler av livet sitt på å studere hvordan naturen faktisk fungerer, har tenkt masse på akkurat denne hypotesen, og valgt å ikke forkaste den. Uten å, så vidt meg bekjent, ha økonomiske bindinger til sivilisasjonen som eventuelt simulerer oss.

Så da blir spørsmålet hva det er som gjør at Inga heller mot denne, tross alt, noe eksentriske forklaringsmodellen?

Mange ting, viser det seg.

Sannsynlighetsargumentet

Vi kan allerede lage simuleringer. Og det finnes kun én virkelighet, men veldig mange simuleringer. Legg først ei rød kule, som får lov til å representere virkeligheten, i Lotto-maskina. Fyll deretter på med ei blå kule for hver eneste simulering som finnes. Trekk.

Oddsen er ikke på virkelighetskulas side, tallenes tale er tydelig.

Illustrasjon av bolle i piksler i simulert virkelighet

Dette er sannsynlighetsargumentet, det simuleringstilhengere flest åpner resonnementene sine med. Inga også, som forteller at hun sliter med å finne noe godt motargument.

Og nå har hun latt det gå sport i å lete etter tegn på at vi befinner oss i ei simulering. Jeg spør om hun også, i balansens navn, leter etter tegn på at vi befinner oss i en virkelighet.

– Jeg har laga mange simuleringer, og vet hvilke egenskaper de må ha. Men jeg har aldri laga en virkelighet.

Let der du har mulighet for å finne noe, høres ut som en fremgangsmåte som kan gi resultater, selv om den åpenbart kan ha ei slagside.

Illustrasjon av grønne tall, enere og nuller

Det trege lyset

Ei simulering er en forenkla modell av virkeligheten. Ordet forenkla viser begrensninga: den kan aldri ha bedre oppløsning, være mer detaljert og nøyaktig, enn virkeligheten.

Sims, et legendarisk dataspill som handler om å simulere et samfunn, trenger en viss mengde datakraft for å spilles. Det betyr at du ikke kan sette et av de virtuelle menneskene i spillet til å lage et spill i spillet som krever mer datakraft enn du trenger for å kjøre hovedspillet.

Enda tydeligere: TV-en din kan ikke vise et bilde av en annen TV som spiller innhold med høyere oppløsning enn det din TV har. Eller – det kan den selvfølgelig, men den vil ikke videreformidle den høyere oppløsninga.

Det universet vi befinner oss i, kan vi argumentere for at har – om det er virkelighet eller simulering – ei oppløsning. Et rammeverk, og en tilmålt mengde ressurser.

Universet i ei ramme
Midjourneys visualisering av et univers med rammeverk.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/ERLEND LÅNKE SOLBU/NRK

En plancklengde er den korteste lengden du kan tilbakelegge før universet slutter å forholde seg til den trauste, men pålitelige og gjenkjennelige tradisjonelle romtida, og begynner å spille med kvanteregler (vi snakker mer om dem senere).

Lyshastigheten er den høyeste farta vi kan frakte informasjon med. Universets fartsgrense.

– Jeg synes lyset går så tregt, sier Inga.

Denne uttalelsen må kvalifisere som greit motstrøms. Lyset har rykte på seg for å gå superfort, og blir til stadighet trukket frem og berømmet når hastigheter måles verden over.

Hvis lyset skulle konkurrert med for eksempel en panter, som har tilsvarende godt hastighetsrykte i dyreverden, og en Formel 1-bil, som har som eneste funksjon å være så rask som overhodet mulig, om å først tilbakelegge 500 meter, ville det blitt totalt uspennende.

Publikum villa tidlig ha mista interessen, og sporten ville slitt med å få oppmerksomhet fra sponsorer. Lyset hadde feid til side all motstand, hver eneste gang.

AI-generert bilde av to pantere, ei formel1-bil og lys på en friidrettsstadion.
Midjourney tror tydeligvis sporten vil være en publikumssuksess.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/ERLEND LÅNKE SOLBU/NRK

– Lyshastigheten er så spektakulært lav sammenligna med størrelsen på universet.

Jeg, en av dem som alltid har tenkt på lyset som hurtig, får min første aha-sånn-kan-man-også-tenke-på-det-opplevelse.

Det er ikke avstandene i universet som er for store, det er lyset som går for sakte.

– Skulle nesten tro noen gjorde sitt beste for å holde oss der vi er.

Et begrensa univers

Datakraft koster ressurser. Når Inga lager ei simulering vil hun gjøre den så effektiv som mulig.

Hvis vi er simulerte mennesker i et simulert univers, kan vi gå ut fra at de som har laga simuleringa også har gjort den så effektiv som mulig. Det er ikke noe vits i å bruke masse ressurser på å gjøre Andromeda-galaksen så detaljert som mulig, når vi uansett bare skimter den som en liten lysflekk på himmelen.

På samme måte gidder ikke en dataspillutvikler å bruke tid og krefter på å lage en verden utenfor området spillfiguren kan bevege seg i.

– Simuleringa er så stor som dit vi til enhver tid har kommet.

Illustrasjon av Neil Armstrong som planter flagget på månen

Inga forklarer at dataene vi mottar fra resten av universet kommer i form av stråling med intenst dårlig oppløsning. Det er vanskelig å si hvor langt borte de ulike objektene er, om de blinker, hvilken farge de har.

En simuleringsteoritilhenger vil kunne se på dette som effektivisering. Vi kommer oss ikke til Andromedagalaksen, den trenger ikke å ha bedre oppløsning.

– Rammeverket vårt – lyshastigheten og plancklengden, er for meg et tegn på at vi lever i ei simulering. For hvorfor skal virkeligheten ha de begrensningene? Hvorfor skal det være en grense på hastigheten vi kan utveksle informasjon med? Begrensninger er egenskaper jeg gir simuleringene mine så de skal klare beregningene fort nok.

Den kunstige intelligensen Midjourney seg for seg et bilde som kan overbevise alle om at vi lever i et simulert univers.
Et bilde som kan overbevise alle om at vi lever i et simulert univers, ifølge Midjourney. “Et bevis på at AI kan lage kunst”, sier Inga når hun ser bildet.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/SIGURD STEINUM/NRK

De 17 byggeklossene

Ingas tankerekker er interessante og utfordrende, men jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at det egentlig bare er en tankelek.

Samtidig er jeg smertelig klar over egen hjernes begrensninger – å kaste 43 års hellig overbevisning om egen fysiske eksistens på båten, er ikke gjort i ei håndvending. Er det bare jeg som er for sneversynt? Som ikke klarer å være åpen for at virkeligheten er så radikalt annerledes enn det jeg alltid har tatt for gitt?

Så begynner Inga å prate om elementærpartikler.

Bryter du universet ned i sine minste bestanddeler, sitter du igjen med 17 forskjellige typer byggeklosser – elementærpartiklene. Elektroner, for eksempel. Og kvarker, som går sammen og lager nøytroner og protoner.

Ved hjelp av disse 17 forskjellige legoklossene kan du lage universet.

– Nøyaktig sånn ville en programmerer gjort det. Veldig få klosser som kan settes sammen til veldig forskjellige ting.

Greit nok, tenker jeg i mitt stille og skeptiske sinn, men det kan jo også bety at naturen – på samme måte som programmerere – foretrekker effektive løsninger.

Så setter Inga bordet som skiller oss i perspektiv.

Det består ikke først og fremst av materiale, men luft. Tomrommet mellom elektronene, protonene og nøytronene.

Illustrasjon med piksler av bord i simulert virkelighet

– Alt vi ser, og består av, er ulike kombinasjoner av elementærpartikler, og tomrommet dem imellom. Alt i verden har farge, selv om partiklene i seg selv ikke har farge.

Aha-sånn-kan-man-også-tenke-på-det-opplevelse nummer to.

– Steget fra å si «vi er ikke elementærpartikler» til å si «vi er nuller og enere» er ikke så langt. Vi aksepterer jo at vi er ei simulering som kjører på elementærpartiklene.

Aha-sånn-kan-man-også-tenke-på-det-opplevelse nummer tre.

Illustrasjon av grønne tall, enere og nuller

Bare TRE dimensjoner???

I likhet med universet har NRKs featureartikler et rammeverk, ei begrensning. Den går først og fremst på antall ord, derfor skal jeg forsøksvis kjapt sammenfatte Ingas resterende poenger, med hennes egne ord.

  • Hvorfor har vi så lett for å akseptere at det finnes en Gud, en skaper, men ikke at vi er simulert? Hvilken rolle spiller det om vi er inne i skaperens hode eller lagd av skaperens hender?
  • I fysikk ser vi at mange størrelser bare er gitt. Du kan ikke tenke deg frem til massen til et elektron, du må måle det. Universet kryr av denne typen frie parametere, som er akkurat sånn som de må være for at ting skal fungere. Det første jeg gjør når jeg lager ei simulering er å sette opp denne typen parametere.
  • Dette teite universet med sin lave lyshastighet og bare tre dimensjoner – hvorfor skal det være peak eksistens? Bevisbyrden ligger hos dem som forfekter den varianten.
Illustrasjon av stort og lite tall
  • Bigbang er hysterisk vanskelig å forklare. Hvorfor skulle det oppstå? Hvorfor måtte det starte? Hvorfor har det ikke bare alltid pågått? At ei simulering må starte, er åpenbart. Litt billig poeng, men.
  • Virkeligheten vår kan ikke forklare sammenfiltring, et kvantefenomen som gjør partikler i stand til å tilsynelatende kommunisere umiddelbart over enorme avstander. Dette er lett å forklare hvis de er en del av samme simulering.
  • Når vi vandrer rundt på de tjue prosentene på jordkloden som er tilrettelagt for oss, tenker vi «dette er jammen som skapt for oss», men nå har vi klart å zoome såpass langt ut at vi skjønner at dette er unntaket. Jeg tror ikke vi er hensikten med simuleringa, men et biprodukt.
  • Vi bruker påfallende lite ressurser på å komme oss av planeten, selv om den brenner under beina våre. Er det en grunn til at vi ikke vil ut i rommet, at vi ikke har større utforskingstrang?
  • Vi synes ting er vakre uten å ha noen evolusjonær grunn. Vi er programmert til å like simuleringa!

Etter praten med Inga tror jeg fortsatt at jeg er lagd av elementærpartikler/kjøtt og ikke tall. Men jeg har definitivt flytta simuleringsteorien ut av latterlig-båsen, og flytta den over i søkt-men-spennende-kategorien.

Er jeg bare enig med siste taler, noe jeg har en tendens til å være, særlig når siste taler er smart, kunnskapsrik, talefør og virker oppriktig?

Jeg må finne enda en taler som oppfyller disse kriteriene.

En norsk kvinne friker ut etter å ha innsett at hun lever i et simulert og digitalt univers, illustrert av kunstig intelligens.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/SIGURD STEINUM/NRK

Den utdaterte debattformen

Når jeg trenger hjelp til å forstå noe som er spesielt komplisert, er det ett navn som troner i ensom majestet på toppen av lista mi over potensielle kilder. Anders Kvellestad.

Anders er prisbelønna partikkelfysiker og forsker ved UiO, pedagogisk og tålmodig formidler, og i besittelse av en av de skarpeste hjernene jeg kjenner til. I tillegg er han og Inga gode venner som leser hverandres argumenter i beste mening, på tross av at de ofte er uenige. Ja, det er faktisk mulig – også i 2023! Og et godt utgangspunkt for debatt.

Anders har ikke vært spesielt interessert i simuleringshypotesen fordi det er hundre interessante teorier der ute, men dagen har bare så mange timer.

– Jeg har ikke særlig tro på at vi lever i ei simulering, men det er ei nyttig hypotese å gruble på. Jeg må finne argumenter for at jeg ikke tror på den.

Det har han klart.

FOTO: ERLEND LÅNKE SOLBU/NRK

Lever vi i noens gamledager?

Anders deler simuleringshypotesen opp i to ulike hovedtilnærminger.

Den ene er å betrakte de som simulerer oss som noen eller noe vi umulig kan vite noe om, som lever i en verden vi umulig kan vite noe om.

Den andre er at de som simulerer oss har prøvd å simulere sin egen verden. For eksempel fremtidige mennesker som simulerer tidligere mennesker.

Tilnærming nummer én avfeier han umiddelbart.

– Hvis du ikke kan vite noe som helst om virkeligheten, ender du opp i en situasjon der du ikke kan stole på dine egne argumenter for at vi lever i ei simulering.

Med andre ord: Du kan ikke drive med naturvitenskap i en simulert verden, og deretter basere resonnementet for at vi er simulert på den naturvitenskapen. Konklusjonen din spenner bein på argumentene du brukte for å komme frem til konklusjonen.

Tilnærming nummer to er mer interessant for Anders.

– For å bruke vår egen verden som argument for at den er ei simulert, må vi anta at den er tilnærma lik den virkelige verden.

Jeg nikker, nok en gang enig med siste taler.

Når det trege lyset blir livgivende

Anders har lest Ingas argumenter, og tar for seg oppgjøret med det saktegående lyset først. Spesielt utsagnet «Hvorfor skal det være en grense på hastigheten vi kan utveksle informasjon med?»

Han sier at uendelig lyshastighet ville ført til at alle punkter i universet kunne påvirka alle andre punkter i universet umiddelbart. Og at vi derfor hadde befunnet oss i en situasjon der ingen ville vært enig om hva som var årsak og hva som var virkning. Der konseptet tid ikke ville gitt mening.

– Jeg tror endelig lyshastighet er et kriterium for at intelligent liv skal kunne oppstå.

Masse lys over en vei og en skog
Midjourney ser for seg at en verden med uendelig lyshastighet kan se omtrent sånn ut. Om den menneskelignende skikkelsen på veien skal være en intelligent livsform vites ikke.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/ERLEND LÅNKE SOLBU/NRK

Men kan lyshastigheten være skrudd ned i simuleringa, for å spare ressurser?

Anders tror ikke det.

– Kanskje ser Inga noe jeg ikke ser, det gjør hun ofte. Men jeg tror lyshastigheten bare er som den er, og som en konsekvens av det har vi fått et univers med disse avstandene.

Kan vi ikke bare si Gud, da?

Det er, i hvert fall for meg, vanskelig å gruble lenge på simuleringshypotesen uten å trekke en og annen parallell til religion. At «de som simulerer oss» i mange tilfeller bare kan byttes ut med «Gud», uten at det forandrer argumentasjonen i særlig grad.

Anders, som kaller simuleringshypotesen teisme for folk som ikke vil tro på Gud, tror selv på en litt mer tradisjonell religion. Kristendommen.

Illustrasjon av menneskehender som tilber en datamaskin

Han mener Inga nærmer seg fininnstillingsargumentet – universet ser ut som om det er justert akkurat sånn at liv skal kunne oppstå. Dette er et argument som gjerne brukes av kristne, men Anders liker det ikke.

– Jeg tror ikke vi vet nok om fysikken og universet til å kunne si at disse konstantene er finjustert.

Han påpeker også at mange ikketroende fysikere ser på dette argumentet som ei fallitterklæring.

– Du sier bare God did it. På samme måte sier Inga Simulatoren gjorde det.

Anders synes også simuleringshypotesen er litt navlebeskuende sånn rent tidsepokemessig. At vi har en tendens til å tillegge den teknologien som definerer vår tid litt vel mye tyngde, noe mange har gjort før oss.

Før eller siden vil jo noen sannsynligvis få rett, at akkurat de får være en del av akkurat den teknologiske revolusjonen som avslører hvordan alt henger sammen. Og det kan jo være oss, kan det ikke det, da?

Joda, selvfølgelig er det mulig.

– Men om vi ser tilbake på tidligere påstander av samme type – naturen er et urverkdyr er maskiner – er det kanskje grunn til å være litt nøktern?

en fugl bygd opp av masse urverk
Det er kanskje gammeldags å hevde at naturen er et urverk og at dyr er maskiner, men Midjourney lager de bildene du ber om, uten å ta hensyn til premissets nåværende popularitet.ILLUSTRASJON: MIDJOURNEY/ERLEND LÅNKE SOLBU/NRK

Idealist eller materialist?

Det viser seg at Anders er uenig i de fleste argumentene Inga har presentert. Han synes ikke det gir mening å se på elementærpartiklene som byggeklosser – det blir for

.

Han synes også det er rart at simuleringa sparer ressurser ved å ha lav oppløsning der det ikke finnes mennesker, samtidig som de samme menneskene kun er et biprodukt av simuleringa. For hvorfor skal simuleringa være programmert til å ta hensyn til en ikke-tiltenkt ubetydelighet som den simulerte menneskeheten?

Men én ting følger han Inga på – at det foregår et eller annet informasjonsteoretisk rundt oss som vi ikke helt klarer å dekode.

For mens mange vil forkaste simuleringshypotesen fordi den er for rar, for radikal, tenker Anders motsatt.

– Jeg tror virkeligheten er rarere enn som så, simuleringshypotesen er langt fra radikal nok.

Her må vi introdusere et par begreper fra filosofiens verden – ekstremt forenkla, riktignok.

Idealisme: Tanken om at virkeligheten ikke først og fremst er materiell, men på et eller annet vis ikke-fysisk. For eksempel at vår oppfatning av en ting, våre tanker om den, er mer virkelig enn tingen i seg selv.

Materialisme: Det motsatte, altså at materie er det grunnleggende, og at alt annet har sitt utspring i det. For eksempel at de ikke-fysiske tankene våre kommer fra noe fysisk – hjernen vår.

Illustrasjon av strekmann som tenker

Fordi fysikere er uenige om hva kvantefysikken dypest sett betyr, tror ikke Anders at vi helt forstår hva som er fysisk og hva som er informasjonsteoretisk, at vi rett og slett ikke har begreper for å forklare det.

For ham virker tanken om at vår virkelighet kun er digital, at vi bare er informasjon, å være filosofisk idealisme. Samtidig som tilhengerne av denne hypotesen er ihuga materialister – de tenker at den virkelige verden må være materiell.

Og at måten de får dette til å gå opp på er å si at den virkelige verden er fysisk, putte en svær datamaskin inn i den, og putte oss oppi der igjen.

– Jeg er litt sånn fuck det der, dette er idealisme for folk som helst vil være materialister.

Aha-sånn-kan-man-også-tenke-på-det-opplevelse nummer fire. Den kraftigste hittil.

Veien er målet

Selv om Anders, gjennom å hevde at virkeligheten er enda rarere enn det simuleringshypotesen foreslår ikke lenger er det jeg ser på som den tradisjonelle fornuftens røst, synes jeg han er overbevisende.

Men nå har jo han hatt gleden av å være siste taler, Inga er redusert til en langt mindre påvirkningsdyktig nest siste taler. Bare én måte å løse dette på – de må få prate samtidig.

Her hopper vi ni måneder frem i tid, det er nemlig tida det tar å finne en dag to av Norges mest ettertrakta forskere har et par timer til overs samtidig.

Anders og Abels tårn-general Torkild Jemterud sitter i et radiostudio på Marienlyst, Inga og jeg befinner oss på Tyholt.

Inga Strümke
Nybakt brageprisvinner diskuterer simuleringsteori…
Torkild Jemterud og Anders Kvellestad i radiostudio
…med Torkild og Anders, som foreløpig ikke har vunnet brageprisen, men på tross av det har mye fornuftig å komme med.

 

Det siste denne saken trenger på dette tidspunktet er en transkribering av en nesten to timer lang prat, hør heller podkasten når du har lest ferdig.

Mine tanker etter å ha vært en relativt passiv deltager i praten, og ha levd med simuleringsteori i hodet i nesten ett år, slipper du likevel ikke unna:

  • De vakreste ordene man kan høre i en debatt er der har du et godt poeng.
  • Å høre taleføre fysikere filosofere kan være svært god underholdning.
  • Anders og Inga er, tross alt, mer enig enn uenig med hverandre.
  • Lyset har mista sin status som udiskutabelt superraskt.
  • Å spekulere på konsepter som krever at man anstrenger hjernen litt og prøver å se ting på nye måter, har utvilsomt en egenverdi.

Og helt til slutt:

  • Jeg tror ikke vi er simulert, men jeg har kanskje blitt litt klokere av å undersøke om jeg tror det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *